DP 3

TRYGGHET

OG URO

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 DP 3 - 1

Personer med demens bør i så liten grad som mulig sitte alene på

stuen! Bare kort tid uten pleier kan skape uro, utrygghet, konflikter og

mistrivsel! Blir de redde og utrygge, er det ofte fordi de blir overlatt til

seg elv og til hverandre.

Da vil de hjem, de vil ut, blir sinte, aggressive eller nedstemte.

Vår oppgave er å skape trygghet, ro og trivsel! Vårt nærvær er en

forutsetning for dette!

 

 DP 3 - 2

 Vi må observere og gi akt på våre beboerens nonverbale

kommunikasjon! Ikke alle kan gi klart utrykk for sine behov. Uro og

vandring eller synlig mistrivsel er ofte tegn på at vedkommende

trenger et toalett, er våt, sulten, tørst, eller føler smerte, kvalme

eller annet ubehag.

 

 DP 3 - 3

Det er viktig at vi ofte gir våre beboere en bekreftelse på at han eller

hun blir sett og hørt, slik at de ikke føler seg utrygge og alene!

Vi kan fortelle at de er hvor det er best å være, på et sted hvor de er

trygge og blir ivaretatt. Fortelle at de har et eget rom her, at de

fortsatt er i landet sitt og i byen sin. Fortelle at kjente og kjære vet

hvor de er osv. Slike ting kan de sitte og lure på, uten å kunne sette

ord på sin angst og usikkerhet.

 

 DP 3 - 4

Når en beboer er urolig og vil hjem, bør vi møte han eller henne med

forståelse, være lyttende, bruke innlevelse og bekreftelse.

Etter hvert som vi vinner tillit kan vi kanskje klargjøre situasjonen for

ham eller henne, som nå forstår at vi er der for å lytte og hjelpe.

Det er vondt å føle seg atskilt fra sine kjære. Vi kan ikke lege alle sår,

men kan forsøke å avlede hen mot noe positivt og trygt.

 

 DP 3 - 5

”Uønsket adferd” skjuler ofte bakenfor-liggende behov og konflikter

og er ikke så lett å korrigere. Viktigere er det å avlede, føre samtalen

eller oppmerksomheten bort fra det som er vanskelig, til noe som er

trygt og godt.

Må man sette grenser for eks. av hensyn til andre beboere må det skje

med mildhet, respekt og forståelse!

Noen ganger kan det være nødvendig å skille beboere fra hverandre for

en stund for å dempe konfliktene som har oppstått.

 

 DP 3 - 6

Det hender ikke sjelden at beboer motsetter seg hjelp i situasjoner

som for han og hun er vanskelige. Dette er helt naturlig tatt i

betraktning den usikkerhet og angst som sykdommen fører med seg.

Det kan da være en hjelp å be en annen pleier overta og helst på et

tidlig stadium før konflikten vokser seg stor!

Dette må ikke oppleves som et personlig nederlag! Neste gang kan

rollene være byttet.

 

 DP 3 - 7

Det er på en demensavdeling særdeles viktig med et tett og fleksibelt

samarbeid mellom pleiere!

Vanskelige og uforutsette situasjoner kan fort oppstå og det er svært

viktig at vi ser og hjelper hverandre hele tiden!

 

 DP 3 - 8

Ved avvikling av pauser bør vi bedømme tidspunktet hensynfult

ovenfor våre medarbeidere og være fleksible. Mye kan forandre seg i

løpet av en vakt og det er viktig å holde god kontakt med hverandre

også på tvers av grupper under avvikling av pauser og eller når vi av

andre grunner må forlate avdelingen.

 

 DP 3 - 9

Det er ikke alltid vi lykkes i å dempe uro, forvirring og angst hos den

demente slik vi ønsker. Er man ny på en avdeling eller det kommer en

ny beboer så må vi gi oss selv og hverandre tid til å bli kjente og

vinne tillit og selv bli trygge!

Vi må støtte og hjelpe hverandre og spille hverandre gode i møte med

nye utfordringer og ikke miste motet om vi ikke lykkes med en' gang!